|
Veien til grunnloven.
Danmark-Norge klarte lenge å holde seg utenfor Napoleonskrigene, men etter at britiske krigsskip angrep København i 1807 og tok den dansk-norske flåten med seg, kom rikene med i krigen på fransk side. Dermed sperret britiske krigsskip norskekysten, og forbindelsen mellom Danmark og Norge ble brutt. Kongen oppnevnte en regjeringskommisjon i Norge, men på grunn av blokaden fikk ikke landet tilstrekkelig tilførsel av korn. Resultatet ble kriseår med nød og sult.
I 1809 tapte Sverige Finland til Russland. Da svenskene i 1810 valgte Napoleons franske general Bernadotte som kronprins, var målet nok en gang å stå fram som nordisk stormakt. Kronprins Karl Johan (Tidligere general Bernadotte) vendte seg straks mot Norge, gjorde et mislykket forsøk på å få Napoleons støtte og allierte seg deretter med Frankrikes fiender med løfte om å få Norge.
Etter at Napoleon hadde lidd nederlag i 1813, gikk Karl Johan mot Danmark og presset kong Fredrik 6. til å godta en fredsavtale, Kieltraktaten, der Norge ble avstått til kongen av Sverige.
På denne tiden var den danske arveprinsen Kristian Fredrik stattholder i Norge. Da Kieltraktaten ble kjent, stilte han seg i spissen for en norsk selvstendighetsreisning. Våren 1814 valgte norske menn representanter til en grunnlovgivende forsamling. Ved valgene måtte alle avlegge en folkeed til støtte for Norges selvstendighet.
Riksforsamlingen på Eidsvoll la folkesuverenitetsprinsippet til grunn for arbeidet med Grunnloven. Makten ble delt mellom den lovgivende (Stortinget), den utøvende (regjeringen) og den dømmende makt (domstolene). Grunnloven gav en fjerdedel av landets mannlige befolkning over 25 år rett til å stemme ved stortingsvalg. 17. mai 1814 vedtok riksforsamlingen enstemmig Grunnloven, og den valgte samtidig Kristian Fredrik til norsk konge.
Av de 112 medlemmene av riksforsamlingen var 33 valgt spesielt blant de militære. De andre var valgt som representanter for landdistrikter og byer. Embetsmennene dominerte forsamlingen med en drøy halvpart av medlemmene. Men ingen av dem tilhørte de meste framtredende embetsmennene i Norge. En håndfull av medlemmene var store bruks- og godseiere, og 13 var kjøpmenn. Christian Frederiks valgregler hadde sørget for at bøndene ble godt representert, ialt var nærmere en tredjedel av forsamlingen bønder.
Mange av Eidsvollsmennene var svært unge. Gjennomsnittsalderen for riksforsamlingen var 42,8 år.
Noen hovedprinsipper ved Grunnloven:
Folkesuverenitet. Makten skulle i siste instans ligge hos folket. Eidsvollforsamlingen oppfattet seg selv som et uttrykk for dette prinsippet: Som folkets representanter skulle den gi Norge et nytt politisk system.
Maktfordeling. Makten i staten skulle være delt. I den dansk-norske helstaten hadde kongen vært eneveldig. Nå måtte den nye kongen Christian Frederik dele makten med en folkevalgt forsamling. Kongens makt skulle være utøvende, den folkevalgte forsamlingen skulle først og fremst gi lover, pålegge skatter og bevilge penger. Kongen selv skulle utnevne sine ministre.
Individenes frihet. Alle norske borgere ble garantert visse rettigheter. Viktigst av disse rettighetene var ytringsfriheten. Norske borgere ble også garantert rettssikkerhet.
Grunnlovens norske særtrekk
Den norske grunnloven var svært demokratisk, sammenliknet med de fleste forfatningene i samtiden. Stemmeretten var knyttet til eiendom. Men grensene var satt lavt: nærmere halvparten av alle voksne menn fikk stemmerett. Kvinner fikk ikke stemmerett. Det var ikke aktuelt i 1814.
Den nye nasjonalforsamlingen fikk navnet Stortinget, et navn som tok opp det gamle norske ordet ting.
Embetsmennenes sterke stilling kom fram på to måter i grunnloven: Alle embetsmenn fikk stemmerett, og en embetsmann kunne bare avsettes etter lov og dom.
Bøndene fikk sitt ved at odelsretten ble skrevet inn i grunnloven. Odelsretten ble sett på som noe særnorsk, og som grunnlaget for det frie norske bondesamfunnet.
Paragraf 2
Et skjemmende trekk ved grunnloven var paragraf 2. Den nektet jøder adgang til riket, og konstaterte at jesuitter og munkeordener ikke måtte tåles. Spesielt skjemmende virket paragrafen fordi den skulle ha inneholdt en generell passus om religionsfrihet i Norge. Men denne passusen forsvant under behandlingen, antagelig ved en ren glipp. Bare unntakene ble stående igjen.
Sommeren 1814 rykket svenske soldater over grensen mot Norge, men de norske styrkene trakk seg tilbake. Hele felttoget varte bare to uker før en våpenhvile ble inngått (Mossekonvensjonen). Kristian Fredrik måtte forlate landet, men Karl Johan godtok Eidsvollsgrunnloven som forhandlingsgrunnlag.
Det ekstraordinære stortinget som satt sammen høsten 1814, reviderte Eidsvollsgrunnloven. Den lovgivende forsamlingen styrket sin posisjon i forhold til kongen, og statsrådet (regjeringen) fikk en mer uavhengig stilling. Den reviderte grunnloven fra høsten 1814 er det vanlig å kalle novembergrunnloven, og 4. november valgte stortingsmennene Karl 13. til norsk konge. Dette var den tredje kongen Norge hadde hatt dette året.
Hendingene i 1814
14. januar:
Kielfreden. Norge blir avstått til Sverige.
24. januar:
Prins Christian Frederik stiller seg i spissen for en reisning i Norge.
16. februar:
Stormannsmøte på Eidsvoll. Christian Frederik går med på å innkalle en riksforsamling på Eidsvoll for å utarbeide en grunnlov.
25. februar:
Alle landets menigheter avlegger ed på å hevde Norges selvstendighet. Samtidig velges utsendinger til riksforsamlingen.
11. april:
Riksforsamlingen på Eidsvoll åpnes.
17. mai:
Grunnloven blir undertegnet. Christian Frederik velges til Norges konge.
19. mai:
Christian Frederik aksepterer kongevalget og avlegger ed på 17. mai-grunnloven.
7. juli:
Stormaktskommissærene gir Christian Frederik ultimatum og krever at han skal legge sin makt i Stortingets hender og gå inn for union med Sverige. Festningene ved grensen skal besettes av svenske tropper.
13. juli:
Christian Frederik godtar kravene, unntatt besettelsen av grensefestningene.
28. juli:
Krig mellom Norge og Sverige.
14. august:
Mossekonvensjonen blir undertegnet. Svenskene godtar 17. mai-grunnloven, med de endringer som unionen gjør nødvendig. Christian Frederik lover å legge ned sin makt i Stortingets hender, samt innkalle et ekstraordinært storting for å forhandle om unionen med Sverige.
8. oktober:
Det overordentlige Storting åpnes.
10. oktober:
Christian Frederik abdiserer.
20. oktober:
Stortinget godtar i prinsippet en union med Sverige.
4. november:
4. november- grunnloven blir underskrevet og Carl XIII blir valgt til konge i Norge.
NETTRESSURSER
Historiske kildetekster omkring Norge i 1814
http://historie.cappelen.no/fagforum/eftedal1.html
© Audun Eftedal
Henrik Wergeland: Samlede skrifter
http://www.dokpro.uio.no/wergeland/innhold.html
© Kilde: Dokumentasjonsprosjektet. Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, Universitetet i Trondheim og Universitetet i Tromsø
Eidsvoll 1814
http://www.museumsnett.no/eidsvoll-1814/
© Rikspolitisk senter.
|
